Når Gud er stille

26 Dec 2016

 

 

Jeg gikk i skogen og ropte til Gud. Stemmen min stoppet i et usynlig skjold 10 centimeter over pannen min. Ekkoet fra mine egne anklager pisket meg tilbake i ansiktet.

 

Jeg har opplevd at Gud er taus. Faktisk flere ganger. Og et par av gangene det skjedde, var da jeg trengte ham som mest.

 

Å fange Gud

Jeg har undervist om å høre Guds stemme. Jeg kan alle «nøklene» som behøves for å høre fra Gud. Syv steg. Eller fem nøkler. Jeg har og undervist hva du skal gjøre når Gud ikke taler.

Ofte snakker vi om to grunner til at Gud ikke taler. For det første kan det være fordi det er synd vi trenger å gjøre opp – enten med Gud eller med mennesker. For det andre kan det være ulydighet som gjør at vi ikke evner å høre.

Men hva om det ikke er synd som stenger? Eller at du, faktisk så langt du vet, har vært lydig mot forrige tiltale du fikk?

Jeg kunne skjemaet. Helt til jeg selv brukte både rett skjema, alle nøklene og gikk stegene. Gud var likevel taus.

Slike nøkler eller steg kan være nyttige. Men de kan også brukes til å begrense Gud. Som å fange vinden. Slik tilpasser vi Gud mønsteret vi bruker for å forklare hvem vi tror han er.

 

Å fange sand med hendene

En gang var min kone syk. Vi bodde i Romania og måtte tilbringe flere måneder i Norge for at hun skulle bli frisk. Jeg forstod ikke hvorfor. Vi hadde akkurat begynt å se realitetene av det vi opplevde Gud hadde kalt oss til. Så måtte vi ta en pause. Det flotte byggverket jeg trodde jeg bygget, var blitt til en sandslott som blåste bort med stormen som herjet. Jeg prøvde å beskytte det prektige mesterverket med nevene mine, men sanden bare gled mellom fingrene mine.

 

Å true Gud

Det gikk en måned. To måneder. Fire måneder. Frustrasjonen vokste over å ikke kunne følge opp det vi trodde Gud kalte oss til. Livet ble satt på vent på ubestemt tid. Derfor gikk jeg i skogen og spurte Gud om han kunne tale til meg. Samtalen var i monologs form. Det var jeg som tok meg av snakkingen. Jeg forsøkte å gi Gud rom til å tale. En gang tvang jeg meg til å være stille i flere timer. Men i stillheten var det bare tomhet. 

Frustrasjonen gikk etter hvert over til sinne.

Til slutt begynte jeg å true ham. «Jeg slutter!», ropte jeg ut i sinne, flere dager på rad. Dette var mitt siste halmstrå. Kanskje ville min trussel få Gud til å si noe? Jeg trodde oppriktig Gud var avhengig av meg og tenkte trusselen ville få ham i tale. Men Gud var stille.

Senere antok truslene mer alvorlig karakter: «Kanskje skal jeg slutte å tro på deg?», sa jeg.

Så ga jeg opp.

 

Å slutte

Jeg bestemte meg for å slutte. Å slutte i UIO var en ting. Det kunne jeg klare. Selvbildet ville få en knekk, men det kunne jeg leve med. Men å slutte å tro på Gud var som om å slutte å puste. Selv om jeg prøvde, maktet jeg det ikke. Løsningen var kanskje å slutte å tro at Gud var god. At han rett og slett var likeglad i forhold til hvordan jeg hadde det. At han hadde trukket seg tilbake. 

Hadde deistene likevel rett? De som tror at Gud skapte jorden før han trakk seg tilbake.

Da fikk jeg en tanke:

«Bare slutt!».

Det var ikke en hørbar stemme. Bare en tanke. Etter hvert ble den tydeligere. Var det Gud? Jeg visste ikke. Men det var noe med tanken som ikke ville gi slipp.

 

Å være slave

Jeg klarte ikke å slutte å tro på Gud. Tanken på å forlate troen gjorde meg bare mer desperat. Og i løpet av kort tid skjedde det noe med meg. Jeg kan ikke forklare hva det var. Det ene var opp-lagt; selvbildet mitt hadde fått en real realitets-sjekk. Dypest sett var ikke Gud avhengig av meg. Det andre var viktigere; jeg lærte at Gud er mer interessert i meg enn i hva jeg kan gjøre for ham.

Det var ikke jeg som hadde utvalgt Gud for at jeg skulle gjøre store ting for ham, som jeg tenkte jeg gjorde. Det var omvendt. Det var han som hadde funnet meg, og så hadde han spurt meg om jeg ville være hans venn og medarbeider.

Slik forstod jeg at jeg først fremst er Guds barn. Deretter kan jeg være hans medarbeider.

Jeg hadde forsøkt å fange Gud og holde ham som et gissel. Men Gud lar seg ikke fange. 

 

Å lære noe om Gud

Trusselen min var tom.

Og litt etter litt ble kona mi friskere. Vi flyttet tilbake til Romania og kunne fortsette det vi hadde begynt på.

Jo, Gud var stille. Men han var der hele tiden. Det oppdaget jeg etterpå. Det som hadde skjedd var at jeg hadde kommet til slutten av megselv. slik kunne Gud gjøre noe på dypet av livet mitt.

Gjennom hans taushet, lærte jeg å stole på ham, selv når jeg ikke forstår. Slik brukte Gud stillheten til å dra meg tettere til seg selv.

På denne måten vokste min avhengighet av Gud. Men jeg hadde og fått et merke på meg – et slags sår som jeg ofte tenker på. Historien minner meg om at Gud er god, selv om jeg ikke alltid forstår ham.

 

Å høre fra Gud

Hver dag prøver jeg å høre fra Gud. Av og til opplever jeg å få noen tanker. Eller en innskytelse. Det kan handle om noe jeg skal gjøre. Eller bare noe personlig. Oftest skjer det gjennom at jeg leser Bibelen. Slik lærer jeg mer om hvem han er, om hans hensikter og hvordan han tenker. Av og til hører jeg bare stillheten. Og det er helt greit.

I dag erkjenner jeg noe jeg ikke trodde jeg kunne si for noen år siden: Jo mer jeg forstår, jo mer skjønner jeg hvor lite jeg faktisk har forstått. Og midt i dette mysteriet, så velger jeg å stole på Gud. Jeg tror det er sant det han sier om seg selv og jeg tror han er god. For jeg har erfart at Gud ikke er stille.

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg