«Barn er en gave, ikke noe jeg eier»

 

 

«Snakkes til våren, da!»

 

Den lysegrønne kofferten, som hadde vært pakket klar i mange dager, ble løftet inn i bilen. Luften var kjølig og solstrålene trengte seg gjennom de tørre, gylne høstbladene. Mamma stod på trappa i rød morgenkåpe. Blank i øynene og med bustete hår klemte hun meg farvel. Med et hamrende hjerte satte jeg meg inn i bilen og vinket til familien helt til de var ute av syne. På vei ut gårdsplassen kikket jeg på lappen jeg fikk av min lillesøster på elleve. «You are chosen.» 

 

«Klampen i bånn, fattern!»

 

For et eventyr det skulle bli.

 

Det å sende barnet sitt på DTS oppleves for de fleste mødre veldig trygt. Til tross for at det seks måneders lange oppholdet kan by på uventete situasjoner, vil det umulig kunne sammenlignes med en krigsherjet misjonsmark. Likevel kan det å sende barna sine til det Gud kaller dem til, eller til det hjertene deres lengter etter, være utfordrende.

 

Hilde har fire barn, er gift med Runar og bor i Hof i Hedmark. Hun har sendt av gårde både meg og min bror, Håkon, på DTS.

 

«Først og fremst har det vært veldig fint. Jeg har selv opplevd det å være på team med Ungdom i Oppdrag. Jeg fikk et nytt perspektiv på verden, på meg selv og på hvem Gud er. Det ønsket jeg også at mine barn skulle få oppleve, at de skulle erfare en Gud som er levende. Og så unner jeg selvfølgelig barna mine litt eventyr.»

 

«Samtidig er det en god erfaring å leve tett inn-på andre mennesker over en lengre periode. Lære seg å tåle ulike mennesker, for det møter vi gjennom hele livet, både i arbeidsliv og i menighet», humrer hun.

 

Hva har vært vondt? 

«Savnet har vært enormt stort. Spesielt ved juletider. Da Håkon ikke ga fra seg et eneste livstegn mens tsunamivarslene på Salomonøyene rullet på TV-skjermen, nei, den jula satt jeg noen kvelder i bade-karet og gråt.»

 

Har du vært redd? 

«Jeg kom til å tenke på salme 127. Der står det at barna er som piler i foreldrenes kogger. Det er ikke vår oppgave å bruke all vår energi og resurser og passe på pilene. Vår oppgave er å skyte de pilene ut så langt vi klarer.»

 

Hva skal foreldre gjøre når de kjenner på frykt? 

«Snakke med noen om det. Nå har jeg det sånn, nå føler jeg dette, nå er jeg redd. Det har vært en trygghet og styrke i å vite at mange har bedt for Ingrid og Håkon. Fint at det finnes Skype og SMS, slik at vi kan få noen livstegn innimellom …»

 

Noen har barn som blir kalt til å drive misjon i farlige land. Hva gjør man hvis man ikke klarer å stole på Gud?

«Da jeg var bekymra, var det en som sa: «Du sitter på fanget til Gud, og oppå fanget ditt sitter barna dine. Dere er alle på Guds fang. Ikke bare barna mine, men også jeg». Vi er alle på Guds fang. Det er veldig godt å tenke på.

 

«Og selvfølgelig kan jeg forstå at det kan være vanskelig for en far eller mor å ha barn som blir kalt til noe utrygt og usikkert. Men barn er en gave, ikke noe jeg eier. De tilhører Gud.»

 

Hilde avslutter med å fortelle om de gangene Håkon sendte bilder av en overfylt båt hvor de ikke fant redningsvestene, og da de kjørte i skranglete busser langst krong-lete veier uten belter. 

«Eller når du Ingrid fortalte at du hoppet fra 16-meter høye klipper på Hawaii. Heldigvis har det gått bra.»

 

«Likevel kan det å sende barna sine til det Gud kaller dem til, eller til det hjertene deres lengter etter, være utfordrende.»

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg