Frykt og fred på landsbygda i Etiopia

5 Apr 2017

 

Som misjonær i Etiopia, opplevde Nina Frøen (35) mange situasjoner der hun kjente frykt. Midt i dette erfarte hun samtidig at Jesus gav henne fred.

 

Som tiåring var Nina en hjemmekjær jente. Hun ble lett engstelig for ting. Da hun skulle gå de 50 meterne ned til skolebussen på morgenen, måtte hun synge kristne barnesanger med høy stemme, siden hun var redd for å gå i mørket. Hun turte for eksempel aldri å overnatte hos noen venninner.

At hun, noen år senere skulle lede team til et unådd folkeslag i Etiopia, var det ingen som hadde trodd, i hvert fall ikke hun selv. «Jesus forandret alt» forteller Nina.

Da hun var 19 år gikk hun på DTS i Skien. Der fikk hun blant annet oppleve at kunn-skapen om Gud gikk fra hodet til hjertet. «Han lovte å være med alle dager, og det fikk jeg oppleve», fortsetter hun. Gjennom årene som student og stab i UIO Skien modnet denne forståelsen. Ni år senere reiste hun ut som misjonær, sammen med ektemann og to små barn.

 

150 år tilbake i tid

Etter misjonsskole og språkstudier endte familien Frøen opp i Koffele, en muslimsk landsby sør-øst i Etiopia. UIO Skien har i mange år sendt team og hatt ulike arbeid der, i samarbeid med en lokal etiopisk kirke. «Det var som å reise 150 år tilbake i tid», sier Nina. Hverdagslivet var veldig annerledes, der både elektrisitet og innlagt vann ofte var en mangelvare. «Vi bodde på samme område som pastorfamilien. Han og kona fikk ofte besøk, både av storfamilie og av naboer. Det gjorde at jeg fikk lett kontakt med andre kvinner i området». På grunn av sikkerhet, fikk ikke familien Frøen lov til å gå alene i landsbyen. «Da vi gikk på markedet, fikk vi fort en stor folkemengde rundt oss, som var nysgjerrige på hvem vi var, så det var godt å ha noen lokale å gå med», fortsetter hun.

 

Bin Laden

Hun kan fortelle mange historier fra tiden i Etiopia. En gang var da Al Qaida-lederen Osama Bin Laden ble drept i Pakistan. Selv om det skjedde langt unna landsbygden i Etiopia, ble dødsfallet markert av muslimene i området, som i økende grad ble radikalisert. Frøen bodde kun to kvartaler fra den videregående skolen i området og studentene der markerte Bin Ladens bortgang med å gå i svarte klær.

«Hver dag hørte vi bønnene som ble sunget ut av moskeen, men de ble også brukt til å preke eller spre informasjon. I slike situasjoner kunne jeg kjenne frykten komme, og tenkte på om de ville oss noe ondt.» Som ektepar hadde Frøen bestemt seg for at når frykten kom, måtte de dele disse tankene med hverandre. «Da ba vi sammen om at vi skulle erfare Guds fred og om visdom i situa-sjonen. Det gjorde at frykten ikke ble lammende», fortsetter hun. «Frykt er en følelse Gud har gitt, for kroppens beskyttelse. Men når den blir lammende eller altoppslukende, blir det et problem.»

 

Når man ikke vet hva som skjer

«Jeg husker spesielt en torsdag. Imamen kalte sammen alle muslimene i byen til et stort møte neste dag», sier Nina. Det var på den tiden studentene gikk i svarte klær for å markere Bin Ladens bortgang. «Vi fikk ikke vite hvorfor de skulle møtes». Det var lett å bli engstelig når man ikke vet eller forstår hva som foregår. Fredagen kom og nesten hele landsbyen samlet seg til stormøte, som gikk fredelig for seg.  De fikk senere vite at studentene i landsbyen hadde planlagt å brenne ned skolen sin, siden de ikke fikk be i skoletiden. Studentene hadde sendt meldinger til hverandre om å ta med seg kniver og bensin på skolen. Men landsbylederne hadde fått nyss i dette og fikk satt en stopper for det. «Det var godt for oss å høre hva lederne i landsbyen tenkte og gjorde i en situasjon som dette», sier Nina. 

Familien Frøen hadde flere forhåndsregler når de var i Koffele, som å alltid ha bensin på bilen og ha lokale kontakter som kunne gi beskjed om hva som skjedde i området. «Uten dette, ville vi vært ansvarsløse, og det er jo ikke det Gud vil. Han hadde kalt oss dit og vi fikk oppleve at han fylte våre hjerter med fred. Ofte en fred som overgikk enhver forstand». 

 

1/5

 

 

Kidnapping

De reiste jevnlig ut av området for å slappe av og for ikke hele tiden være under det trykket de kunne kjenne på. Dette var et råd de hadde fått på misjonsskolen de tok i Midtøsten rett før de flyt-tet til Etiopia. En dag da de var i bilen på vei fra Addis Abeba tilbake til Koffele, var det plutselig mange ubesvarte anrop og meldinger på telefonen. Meldingene fortalte at de måtte kontakte den norske ambassaden så fort som mulig. «Ambassaden fortalte oss at noen hadde ringt inn og sagt at de hadde kidnappet nordmenn som var i det området vi bodde og som vi nå var på vei tilbake til», forteller Nina. «Ambassaden ville forsikre seg om at vi var trygge og at vi ikke var kidnappet. I den situasjonen kjente vi begge hvordan frykten kom og lett kunne lamme oss. Jeg hadde lyst til å stoppe bilen og returnere til Addis. Men vi ba og fikk kjenne på hans fred. Vi ba konkret om Guds ledelse og opplevde begge at det var trygt for oss å reise videre. I ettertid viste det seg at det bare var en trussel som var ringt inn og vi hadde ikke vært i en reell fare.»

 

Evakuering etter sykdom og opptøyer

Nina forteller at enkelte situasjoner ikke oppleves så skremmende når en står midt i det. De som var hjemme i Norge kunne føle at situasjonen var annerledes. Opplevelsene kunne også endres da en fikk det på avstand. En slik hendelse var når de som familie måtte evakueres hjem med en syv uker gammel sønn, for å få ham undersøkt på et norsk sykehus. Heldigvis var alle tester gode og de kunne reise tilbake til Etiopia etter en måned.

En annen gang var det skyting i flere nabobyer mellom muslimske fundamentalister og etiopiske myndigheter. «Vår lokale pastor og samarbeidspartner kom en kveld og fortalte oss om opprøret som hadde begynt i regionen», sier Nina. «Vi hadde sagt til ham at når han opplevde at situasjonen for ham selv eller oss var for utrygg, så måtte han gi oss beskjed og at vi ville stole på hans dømmekraft. Så da han ba oss om å reise til Addis Abeba, var det det vi måtte gjøre. Vi ba, pakket og reiste neste morgen». For familien Frøen ble det avslutningen på misjonærlivet i Etiopia. Kirken de samarbeider med, opplevde at området var for usikkert og ville ikke ha hvite misjonærer boende der lenger.

For å bearbeide det en opplever, både på godt og ondt, må alle feltarbeidere i UIO på debrifing når de avslutter sin tjeneste. «Det var godt for oss å komme tilbake til et UIO-senter, for der er det mange andre familier som hadde mange like opp-levelser og som bedre kunne forstå hva vi hadde vært en del av» avslutter Nina.

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg