Historier om frykt

Mot Målet har bedt fem personer fortelle en historie om hvordan de møter frykt.

 

Frykten for det fremmede

I løpet av oppveksten min i Amerika, fikk jeg portrettert et bilde av at folk fra Midtøsten var ute etter å skade oss.

Da jeg gikk på DTS, var vi tre amerikanere på teamet mitt som skulle reise til Midtøsten på misjonstur. Da vi kom dit, fikk vi alle en åpenbaring over hvor dypt dette bildet av mennesker i Midtøsten satt i oss. Jeg tenkte at siden jeg var fra Amerika, ville de ikke like meg. Selv om de var veldig gjestfrie, var jeg tilbakeholden og var ikke meg selv. Jeg sa så lite som mulig, siden jeg trodde de ikke ville like meg, om de fant ut hvem jeg var. Jeg var faktisk redd for at de ville drepe meg.

 

Dette bildet stemte jo ikke i det hele tatt. De andre amerikanerne hadde det på samme måte. Vi snakket sammen om det og fant ut at vi måtte gjøre noe med det.

 

Det er vanskelig å forandre en «sannhet» man har trodd på hele livet. Hele tiden måtte jeg minne meg selv på de nye sannhetene jeg hadde oppdaget. En ting jeg lærte, er at det finnes snille mennesker og slemme mennesker i alle kulturer. Vi brukte jo tid med våre nye venner hver eneste dag og etter hvert begynte vi å se at dette var mennesker som er skapt og elsket av Gud. Jeg merket at jeg fikk et hjerte for dem. Og litt etter litt forsvant frykten.

Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. Guds kjærlighet er det motsatte av frykt. Det er viktig å huske dette, både i møte med mennesker, men også for å ta imot Guds kjærlighet, slik at han kan drive frykten ut fra våre hjerter.

 

Frykten for det som kunne ha skjedd

Jeg har opplevd å bli akutt angrepet av en angst som kunne ha blitt et stort problem i livet mitt. Men jeg har aldri levd med angst, slik noen gjør og jeg har stor respekt for den lidelsen dette kan være for noen.

 

Min første fødsel ble lang og tøff, og endte med keisersnitt. Jeg ble fryktelig syk etter fødselen på grunn av blodforgiftning. De fant ikke ut hva som feilet meg, og det ble etter hvert skikkelig dramatisk. Jeg skjønte at jeg var så syk at jeg kunne dø, og kjente at jeg måtte be til Gud for å ha «min sak i orden». Jeg slo opp i Det nye testamentet og kom til historien om den lamme som ble firt ned til Jesus gjennom taket. (Luk 5,20). «Dine synder er tilgitt» sa Jesus. «Stå opp, ta båren din og gå hjem», sa han videre. Jeg kjente en slik fred og lettelse! Men ikke lenge etterpå falt jeg i koma og kroppen min var i et vilt kaos. Likevel hadde jeg fred inni meg. 

 

Da jeg våknet, hørte jeg hvor dramatisk det egentlig var. I siste øyeblikk fikk jeg medisinen jeg trengte, og etter hvert kom jeg til meg selv og ble flyttet til en vanlig avdeling for å komme meg igjen.

Det var da det kom. Jeg lå på enerom og kjente skrekken og katastrofetankene komme krypende. Mange «tenk om-tanker» kom snikende, slik som «tenk om jeg hadde dødd – hvordan skulle mannen min og sønnen min klart seg?».

 

Jeg kunne bli helt oppslukt av disse tankene, og forstod at dette var noe som kunne bli årsak til mareritt i mange år fremover. Det var viktig at jeg fikk tatt dette i starten.

Uten at jeg var klar over det, hadde Gud forberedt meg. Like før fødselen leste jeg nemlig en bok som heter «Guds makt ved lovsang», av Merlin Carothers. Den handler om å takke og lovprise Gud i alle omstendigheter. Nå forsto jeg at dette gjaldt meg. Jeg snudde meg rundt i sengen og satte i gang med å takke Gud for alt jeg kunne komme på. «Nå holder det sikkert», tenkte jeg, og sluttet å be. Men da sto de andre tankene parat og kastet seg over meg igjen. Da var det på’n igjen. «Takk og takk», fortsatte jeg. Jeg ga meg ikke før det var stille når jeg sluttet å be. Siden da har denne spesielle angsten aldri plaget meg. Slaget var vunnet. Jeg hadde fred.

 

Jeg var så fri for frykt og angst at jeg spurte legen om hva jeg måtte vente meg ved neste fødsel. Da ble det stille. Ingen bruker å tenke på neste barn etter en slik fødsel. Men jeg var så lykkelig, for Gud hadde vært så nær gjennom det hele, og vist sin kjærlighet til oss og fridd oss ut av denne skrekkelige situasjonen. Etter det har vi blitt velsignet med to barn til.

 

Livet er slik at det stadig dukker opp nye ting å være redd for. Det er en kamp jeg må kjempe mange ganger.

 

 

Menneskefrykt

Jeg har alltid vært ganske beskjeden. Spesielt i store grupper med mennesker jeg ikke kjenner så godt.

 

Da jeg tok DTS, forsto jeg at menneskefrykt preget meg mye. En gang jeg ba sammen med en av lærerne på skolen, oppmuntret hun meg til å skrike inn i en pute. Det var en stor utfordring. Da jeg endelig gjorde det, og ba om at Den hellige ånd skulle fylle meg, følte jeg meg mye lettere. Etterpå gikk jeg ned i kafeen på UIO-senteret og ble overrasket over selvtilliten jeg hadde. Vanligvis ville jeg nesten få angst av å gå inn i en slik setting.

 

Etter dette kom det noen år der jeg kjempet for å ikke falle tilbake til frykten. Kampen ble nesten som en del av meg. Hver gang jeg ikke nådde målene mine, følte jeg at jeg skuffet Gud og friheten han hadde gitt meg. Likevel vokste jeg i å tro på meg selv. Når jeg snakket om dette med andre, ble de ofte overrasket da jeg sa jeg slet med menneskefrykt, siden det ikke viste utenpå meg.

 

Jeg har hørt det er sagt at man kan møte motstand i de områdene av livet der man har størst potensial. Derfor antok jeg at dette var noe som alltid kom til å være i livet mitt, siden jeg følte meg kalt til å være en modig kvinne for Gud. 

 

På et møte i Ungdom i Oppdrag, sa taleren at det var noen i salen som slet med menneskefrykt, og hun ønsket å be spesielt for disse. Jeg responderte og forventet at jeg måtte gjøre noe aktivt – noe i motsatt ånd av menneskefrykt. «Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. Ta imot din Fars kjærlighet», var alt hun sa til meg. Jeg ble overrasket over at det var så enkelt. Åpenbaringen om Guds kjærlighet forandret alt for meg. Hver gang jeg føler frykten komme snikende, minner jeg meg selv på at jeg er elsket og kan hvile i denne sannheten. 

 

Det har også hjulpet meg å forstå at vi mennesker er forskjellige. Vi trenger ikke gjøre ting som er unaturlige for oss. Siden jeg er innadvendt, prøvde jeg tidligere å gjøre opprør mot dette fordi jeg trodde dette var en del av menneskefrykten. Men det ble helt feil, selv om Gud noen ganger utfordrer meg til å forlate komfortsonen min.

 

Når vi forstår mer av Guds nåde til oss, tror jeg det åpner øynene våre til den friheten vi allerede lever i.

 

I dag tenker jeg at menneskefrykt ikke er en del av meg.

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg