Om å være lam, naken og gå med stygge bukser

18 Sep 2017

Historien om den lamme Mefibosjet og hvordan Kong David lot ham spise ved sitt bord, forteller noe om hvordan Gud møter vår skam. Foto: Flickr CC/Jimmy Sudekum

 

På videregående hadde jeg et mareritt. I drømmen troppet jeg opp på skolen i min mest komfortable, men styggeste bukse.

 

Jeg kan fremdeles huske buksen. De var brune og hullete med et merkelig blomstermønster. Men du verden så gode de var å gå i! Kald og svett våknet jeg fra drømmen. Jeg ville heller dø enn å gå med den buksen, selv om den egentlig var favorittbuksen min.

Det var andre ting også, som jeg gjerne ville holde skjult for vennene mine; ting som jeg ikke ville at andre skulle vite om meg. Livet mitt bestod – og består delvis fremdeles – av ting som jeg ikke ønsker at andre skal få vite om meg. Men; jeg vil heller gå med stygge bukser enn å spankulere bukseløs på byen!

 

Naken

Når Bibelen første gangen snakker om nakenhet, så fortelles historien om da Adam og Eva var nakne – uten å være skamfulle. Adam og Eva hadde akseptert hvem de var og det var helt greit å være nakne.

Men vi vet alle hva som skjedde; de spiste av den forbudte frukten. Fra da av forandret alt seg.

Jeg tror ikke den største tragedien var at de spiste fra treet. Den største tragedien skjedde senere på dagen, da de hørte lyden av Gud som vandret i hagen. Adam og Eva gjemte seg.

«Hvor er du, Adam?», ropte Gud høyt. Ikke det at han ikke visste hvor de var, men han ropte fordi deres relasjon var avhengig av gjensidighet.

Når jeg ser dette spørsmålet, tenker jeg det er viktig å forstå hvilken tone Gud bruker når han spør. Å lese Bibelen handler ikke bare om hva Gud sier, men også hvordan han sier det.

Jeg tror stemmen hans var fylt med smerte. Han vet selvsagt hvor de gjemmer seg. Han vet selvsagt hva de har gjort. Likevel spør han hva de tenker å gjøre. Istedenfor først å erkjenne og bekjenne det som hadde skjedd, gjemmer Adam og Eva seg. Hvorfor? De var skamfulle.

 

Å skjule seg

Adam og Eva unnskylder seg. Adam skylder på Eva. Eva skylder på slangen. Slik kommer hatet til syne.

Skam er det som får oss til å gjemme oss og fremstå annerledes enn slik vi virkelig er. Dette gjør vi fordi vi ikke liker den sanne versjonen av oss selv. Og dersom vi ikke liker hvem vi egentlig er, hvem vil da kunne like oss?

Men når vi holder ting skjult, da kan ikke sannheten sette lys på tingenes virkelige tilstand. Ei heller vil sannheten vise oss hvem vi virkelig er – både overfor oss selv – eller overfor andre. Historien om Adam og Eva viser oss at åpenhet og sårbarhet er beste medisin mot skam.

 

Den lamme gutten

Det er flere historier i Bibelen som jeg ofte dras mot. En av disse er fortellingen om Mefibosjet, Jonatans sønn. Hvorfor denne historien? Jeg tror det handler om at vi alle fra tid til annen ligner litt på Adam og Eva.

Vi møter Mefibosjet første gang i Andre Samuelsbok, kapittel fire. Han er da fem år. Midt på natten blir han vekt av barnepiken. Sammen må de flykte fordi guttens bestefar, Kong Saul, nettopp var bekreftet død. Under flukten mister barnepiken den lille gutten i gulvet, og ulykken fører til at han blir lam i begge beina.

Senere, da David hadde regjert som konge i flere år, ønsker han å vise godhet mot Jonatans familie. Derfor spør han Siba, en av de gamle tjenerne til Saul: «Finnes det ennå noen igjen av Sauls hus? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld» (2 Sam 9,1). Siba forteller at Mefibosjet, Jonatans sønn, lever.

 

Som en død hund

Senere, da Mefibosjet møter David, bøyer han seg ned for kongen. David kaller ham med navn, og Mefibosjet responderer med å kalle seg selv en død hund: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?» (2 Sam 9,8). David inviterer ham deretter til å sitte ved bordet sitt, sammen med sine sønner. Der skulle Mefibosjet få sitte resten av livet.

 

Som en perle

David viser oss Guds tilsvar på vår skam; godhet, invitasjon og ære. Han behandler oss ikke slik vi fortjener, men derimot i henhold til vår sanne verdi. Så lenge vi lever, inviterer Gud oss til å spise ved sitt bord.

Gud er lik handelsmannen Jesus forteller om, mannen som var en ekspert på perler. Når perlehandleren finner en dyrebar perle, større enn noen har sett, selger han alt han eier for å kunne kjøpe denne ene perlen. Det er som om handelsmannen er den eneste som forstår perlens virkelige verdi, og han er villig til å kjøpe den for alt han eier.

Guds pris på oss er lik prisen for sin sønns liv. Det er det han betaler. Dette er ikke en matematisk business-formel. Derimot er det en kjærlighetshandling hvor vi kan høre invita-sjonen om å sitte til bords med Jesus, på tross av vår brutte fortid, våre lamme føtter, nakne kropper og stygge bukser.

 

 

Les historien om David og Mefibosjet i nettbibelen

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg