Evangeliets uro

18 Jan 2018

 

I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken «Hellig uro». I boken formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.

«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold?», spør Aavik i boken sin.

 

Aavik svarer selv på spørsmålet. Han sier det finnes en guddommelig uro som springer fram av selve gudslivet vårt med Gud. Han kaller den for «frukten av vennskapet», og sier videre: «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».

 

Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelige. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.

 

En menneskesentrert teologi, eller missiologi, bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, formins-ker vi Gud til noe han ikke er.

 

Når Aavik beskriver hva hellig uro er, tegner han et bilde av faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Alle foreldre som venter på barn som ikke kommer hjem, har kjent denne uroen.

Det er denne farens uro som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det. 

 

Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnen til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.

 

Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig, hellig uro for denne verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen».

 

Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Jesu hjerte (Fil 2,6-11) og den er Guds byrde (Matt 11,29).

Tags:

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg