Guds kall når situasjonen endrer seg

11 Apr 2018

 

Etter mye fram og tilbake fikk Odd endelig reist ut i misjon. Helt til landet han flyttet til sendte han midlertidig tilbake.

 

Allerede fra barnsben av hadde Gud lagt fremmede kulturer i hjertet på Odd. Det var før han ble en personlig kristen. Interessen våknet på familiens bilferier i utlandet, og ble forsterket på folkehøyskolens tre måneders opphold i Sør-Asia. Han kjente at han måtte tilbake, og senere fikk han anledning til å besøke et land i Sør-Asia.

 

Prestetjeneste og DTS

Odd ble prest. I 1996 tok han som 35-åring DTS i USA. «Det var et stort gjennombrudd, og jeg kjente at «ja», jeg hadde et kall til Sør-Asia,» forteller Odd, «men det skulle likevel ta flere år før drømmen ble til virkelighet».

Ganske snart etter DTS-en søkte Odd på en stilling hos Santalmisjonen (Normisjon). Da han ikke fikk den, måtte han gå noen runder med seg selv og han forteller videre: «Det tok den tida det tok, rett og slett. Jeg tror Gud ville ta meg gjennom en forberedelsesperiode først, men selv om kallet til tider føltes fjernt, slapp jeg det ikke, og i 2008 åpnet dørene seg.»

 

Et utfordrende steg

Dørene skulle vise seg utfordrende å gå igjennom. Odd fikk først tilbud om å jobbe i UIO da han som prest i Den norske kirke gjennom flere år hadde utviklet en god relasjon med et lokalt UIO-senter. Etter to år som stab tok Odd en misjonsforberedende skole gjennom UIO, School of frontier missions (SOFM) i Skottland. I 2011 var han klar til å reise ut. «Det å begynne å arbeide i UIO var tøft», husker Odd, som hadde hatt en godt betalt stilling og økonomisk trygghet. Han møtte også kritiske spørsmål og bekymringer fra familien. «Det var ikke lett å gi avkall på den økonomiske tryggheten og samtidig trosse min familie», fortsetter Odd, og viser til budet om å ære sin far og sin mor. Han visste imidlertid at Gud hadde kalt ham og ville være lydig.

 

Et steg i tro

Det å trå inn i en annen kultur var heller ikke lett. For Odd, var SOFM-en veldig viktig, og gjorde det lettere å tilpasse seg. «Det var noen paradigmer som måtte skiftes ut. Mitt syn på andre religioner var tidligere veldig svart-hvitt».

Da Odd endelig reiste til Sør-Asia, hadde han ingen planer. Han hadde tatt kontakt med et team som skulle være der, men ikke fått svar. «Det var et skritt i tro. Jeg reiste rundt og besøkte noen andre kontakter.» Etterhvert hoppet han på et språkopplæringskurs. For å gjøre dette, måtte han ha et sted å bo og en veileder. «Det hadde jeg ikke. Men plutselig ble jeg oppringt og fikk tilbud om hus akkurat der, og fikk kontakt med teamet som jeg tidligere hadde kontaktet.» Det er han fortsatt en del av.

 

Ufrivillig retur

Å få oppholdstillatelse i et annet land, går ikke alltid som smurt. Det har Odd fått oppleve. «Først fikk jeg studievisum gjennom språkstudiene. Deretter prøvde jeg med turistvisum, men det var for stressende. Heldigvis fant jeg et to-års studievisum gjennom et annet institutt.» Nå har to år gått, og Odd må returnere til Norge i disse dager. «De siste årene har vært veldig bra, men så tok det plutselig slutt.» Selv om han ikke har gått ut av teamet, blir tjenesten satt på vent.

 

 

Hva gjør du når ting ikke går som planlagt?

 

I slike situasjoner kan en stille seg spørsmålet: Hva skjer når man opplever å ikke få være på den plassen, eller stå i den tjenesten Gud har kalt en til? Dette er tanker Odd gjør seg mens han selv står midt i det:

«Du har kanskje opplevd å stå i en rik tjeneste og trives veldig godt? Alt går bra, men plutselig skjer det noe som gjør at man må forlate tjenesten. Man får ikke være på plassen man trodde Gud hadde kalt en til. Hva gjør man da? Hva gjør det med deg og kallet ditt? Føles det som om bakken under deg forsvinner? Har Gud fjernet kallet over natta på grunn av at du har gjort noe forferdelig galt, noe som du ikke vet om? Hvis det føles sånn, er det sant? Eller bygger det på en misforståelse om hva ett kall er? 

To ting kall ikke er: Kall er for de fleste ikke nødvendigvis knyttet til en spesiell plass og/eller en spesiell tjeneste. Selvfølgelig kan det føles som om verden raser sammen når Gud stenger veien for plassen og tjenesten for meg. Spørsmålet «hva er det jeg har gjort galt?» dukker lett opp.

«Gud er trofast som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn Jesus Kristus, vår Herre», sier Paulus i sitt første brev til den forvirrede og rotete menigheten i Korint. Dette er kallet Gud har gitt alle mennesker. Vi må selvfølgelig velge å si «ja» eller «nei» til det kallet, men Gud vil på ingen måte fjerne det. Han er trofast. I fellesskap med Jesus vil Gud invitere oss til å arbeide sammen med ham så lenge vi lever. Han inviterer oss inn i ulike oppgaver og han inviterer oss til å gå til forskjellige mennesker som han har begynt et arbeid i. Disse menneskene kan befinne seg hvor som helst i verden.

 

For å finne ut av hva det er, og hvem han vil sende meg til, har jeg lært å stille meg selv fem spørsmål:

1. Hvem er det jeg tilhører? Har jeg gitt livet mitt helt og fullt til Jesus, eller er det fortsatt andre ting som tar større plass?

2. Hvem er jeg? Hvordan er jeg skrudd sammen? Hvilke personlighetstrekk, evner og gaver har Gud lagt ned i meg?

3. Hva har livet forberedt meg på inntil nå? Hvilke ferdigheter, erfaringer og kunnskaper har jeg tilegnet meg gjennom for eksempel utdannelse, jobb og tjeneste i Guds rike? Hva har jeg lært gjennom motgang og bølgedaler i livet?

4. Hva er det som driver meg? Hvilke drømmer, visjoner og verdier har Gud lagt ned i meg? Hva slags budskap har lærdommene (ikke minst de harde) i livet gitt meg?

5. Hvor kaller Mesteren meg? Hvilke mennesker trenger å høre budskapet mitt, og hvor er de?  

 

Hvordan skaper Gud vei i vanskelige farvann? Jeg tar nå en utdannelse online i coaching. I fjor arbeidet jeg med de fem spørsmålene både i bønn og sammen med en medstudent. Gjennom dette lærte jeg at når det skjer en krise i livet, for eksempel at vi mister noe som står oss nær; en tjeneste, en jobb eller til og med et bosted, kan det være Guds måte å si: «Godt jobbet, du trofaste tjener! Nå er det tid for en pause. Du skal få lov å trekke deg nærmere meg, fordi jeg vil forberede og forfremme deg til en ny noe nytt, og kanskje en ny plass med enda mer frukt og innflytelse!»

Like før jul havnet jeg plutselig i den situasjonen at jeg ikke kunne være på det stedet hvor jeg trivdes veldig godt, og jeg kunne ikke fortsette å stå i den tjenesten jeg begynte å se frukt av. Takket være Guds nåde, og de spørsmålene jeg jobbet med, opplever jeg hvordan Gud skaper vei i ikke så vanskelige, men ukjente farvann. Han begynner å vise meg nye muligheter og åpner nye dører.

 

Spørsmål om Misjon?

Ta gjerne kontakt med Yngvild Hofstad på Yngvild@ymail.com hvis du har spørsmål om utreise som misjonær med Ungdom i Oppdrag

Please reload

Resente artikler

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

June 25, 2018

Please reload

Arkiv
Please reload

Følg oss
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Instagram Social Icon

© 2019 Ungdom i Oppdrag

Youth With A Mission Norway

MM19 DTS ad.jpg